Boka er sendt i trykken og spørsmålet ovenfor surrer i hodet mitt. Jeg vet ikke om alle nye forfattere stiller seg selv dette spørsmålet. Noen ganger føler jeg at man ikke egentlig skal være ute etter popularitet. Samtidig er det jo sånn at både forlag og forfatter ønsker å spre bøkene, ellers ville det jo være meningsløst å trykke dem. Jeg føler at jeg bør være håpefull og samtidig nøktern. Jeg kan godt si at jeg håper boka vil slå godt an, men hvis noen spør om jeg tror jeg vil tjene penger på den føler jeg behov for å si det jeg har hørt, nemlig at man ikke tjener penger på barnebøker.

Ja, for en barnebok kan selvfølgelig være god og godt likt uten å nødvendigvis selge så forferdelig masse. Det kommer an på hvor godt den blir spredt, og det er her det store spørsmålet kommer inn. Hva er det som gjør at en bok går veien fra å bare være en fin barnebok til å bli en populær barnebok som andre enn de som kjenner meg kjøper? Hva er det som gjør at en bok overlever den første populariteten og selges neste år og neste år der igjen?

Noen selger barnebøker på at de er kjent gjennom andre ting, men det er ikke jeg. Jeg har hittil levd et ganske anonymt liv. Hittil. Ja, for det kan jo hende at jeg blir kjent gjennom denne boka, men da er forutsetningen at boka vil bli populær så da er vi tilbake til utgangspunktet.

Man kan selvfølgelig drive god reklame. Forlaget vil gjøre noe her og jeg skal villig stille opp til intervjuer (selv om jeg gruer meg veldig…) og ta i mot alle tips på hvordan jeg selv kan spre boka mi. Men noe sier meg at selv om man har skrevet en god bok (som jeg må si at jeg tror jeg har),  driver god reklame og gjør det man skal for å få folk til å kjøpe og anbefale boka så er det et element til som skal til for at noe skal «ta av»,  og dette elementet er det vanskelig å sette fingeren på. Det er den ukjente mystiske ingrediensen i kaka som gjør den helt spesiell. Rett tid. Rett sted. Havne i hendene på de rette folka. Bli plukket opp i den rette sammenhengen.

Så hva gjør man for å skaffe til veie denne ingrediensen, annet enn å selvølgelig gjøre alle de andre tingene som vil kunne føre til at man snubler over det mystiske elementet på veien og plutselig er på rett sted til rett tid? Jeg vet ikke hva andre gjør og om de i det hele tatt gjør noe, men jeg gjør det samme som jeg gjør i alle livets situasjoner. Jeg ber, legger det over i Guds hender og stoler på Han som er god og trofast uansett hva som skjer.

Da har jeg nettopp laget forslag til ny forside på boka. Hun fra forlaget som hjelper meg nå i innspurten mente at det ville være lurt å få fram det pedagogiske ved historien på forsiden. Jeg håper at barnehageansatte og førsteklasselærere vil like denne.

I didn´t use to like you

I didn´t trust your tools

I didn´t understand you

I felt like such a fool

 

But now I have to thank you

for helping me so much

What should I do without you?

You make the finishing touch

 

So, photoshop I know

we didn´t start with bliss

but it is to your credit

that I can do this:

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har en sønn på tre år, og jeg har lagt merke til i det siste hvilken stor rolle fortellinger spiller for hans språkelige, følelsesmessige og sosiale utvikling. Veldig ofte bruker han ord og uttrykk som han har fra bøker, sanger eller barneTV, og det er tydelig at en stor del av referanserammen hans for hvordan man takler situasjoner hentes fra disse fortellingene. Jeg har lest mye for han helt siden før han fyllte året, og jeg merker at fortellinger spiller en større og større rolle for han ettersom han mer og mer identifiserer seg med karakterene han møter i historiene. I det siste har han har hatt skikkelig dilla på Peppa Pig /Peppa Gris (han har sett det både på norsk og engelsk, mest på engelsk), og jeg hører stadig at han tester ut ord og setninger derfra. «It is impossible!» kan han plutselig si eller «I am a clever clogs» (bedreviter/viktigper). Det er morsomt å høre han si slike avanserte ord som han nok ikke helt vet hva betyr enda, men jeg tror også at det er veldig viktig for utvikling av både språk og sosiale ferdigheter å «smake på» og teste ut ord.

Sosial interaksjon blant mennesker er avanserte greier. Det blir veldig tydelig når man følger barn fra de er små til de blir voksne. Det er så mange ting som er greit i en situasjon og helt ugreit i en annen. Følelser skal kunne uttrykkes, men helst ikke styre livene våre, og vi må lære hva vi kan og ikke kan si og gjøre i enhver situasjon. Jeg skal skrive mer om dette siden, men jeg tror i alle fall at fortellinger er et glimrende redskap for å snakke med barn om ulike situasjoner og gi dem språket til å uttrykke følelser og tanker.

When I first started to think about writing a children’s book, I decided quickly that I wanted to write verse. I have always loved rhyme and there aren’t that many Norwegian children’s books telling stories using verse. One of my greatest sources of inspiration in this process was and is Julia Donaldson’s books. Many of them are translated into Norwegian, but seeing that we are speaking both English and Norwegian with our boys at home, I have bought her books in the original language. The rhyming is just incredible. She makes it seem so easy, so natural and uncomplicated. (I realized quickly, however, that even though writing verse is a lot of fun, it is sometimes very difficult to make the sentences flow well and find the right kind of words).

Some rhymes seem so basic, like mouse and house in “The Gruffalo”, and yet as the story unfolds the quality of the verse is just striking. The sentences flow well and the repetitive language works great for kids. At the same time, there is enough variation in the language for grown ups to be both entertained and impressed. Her books are funny and cute and my oldest boy, Joel, has loved them since I read Gruffalo for the first time when he was less that I year old. He has learned a lot of the sentences by heart (The rhyming makes it a lot easier to remember), and I am so excited that we have found good English books for him. Seeing that he speaks Norwegian in nursery now, he has been less willing to speak English at home, but he loves Julia Donaldson’s books so much that he still wants to read those.

If any of you are looking for good children’s books, I will absolutely recommend Julia Donaldson!

Erna Solberg snakket i sin nyttårstale om hverdagsintegrering. Jeg er helt enig med henne i at vi trenger å ta oss av integreringen sammen som et folk og fokusere på hva vi som enkeltmennesker kan gjøre for å hjelpe våre nye landsmenn. Men vi har en utfordring. Jeg kjenner en del innvandrere, og jeg ser at de strever med å være personlige på norsk. De som har vært gjennom norskkurs kan både handle i butikken og skrive en søknad, men hvis vi kommer inn på temaer som betyr noe for dem som verdier, tro eller livshistorie har de store problemer med å uttrykke seg. De av dem som kan engelsk slår over til det når de kommer inn på personlige temaer. De som ikke kan engelsk blir tause og stotrende. De er gode nok i norsk til å kunne komme ut i arbeid, men de har et stort hull i sin norskkunnskap: De kan ikke relasjonell norsk. Det har de nemlig ikke lært. På norskkurs må man lære det viktigste først, men jeg tror vi er for tekniske og kyniske i vår holdning til hvor mye norsk som skal til for å bli integrerte. Så lenge innvandrere klarer det som skal til for å ha penger i banken og mat på bordet er vi fornøyde og sender de ut i samfunnet, men mennesker lever ikke av brød alene. Vi trenger fellesskap og venner, og for å kunne danne vennskap må vi kunne det relasjonelle språket. Vi må kunne fortelle våre historier og dele hjertene med hverandre. Jeg tror det finnes mange ensomme innvandrere i Norge som i utgangspunktet kunne tenke seg å bli kjent med nordmenn, men som har gitt opp fordi de ikke føler seg forstått. Så hva er det som skal til? Regjeringen snakker om å satse på språkopplæringa og de vil at utlendinger skal lære seg norsk, men jeg tror de ville lykkes mye bedre om de var villig til å ta innvandrerne med på noen ekstra runder i mindre grupper der de kunne få øve seg på å dele sine historier og lære det relasjonelle språket. Det vil koste noen ekstra kroner, men jeg tror vi vil få tilbake en slik investering med renter.

Da har jeg sendt de to siste illustrasjonene til boka til forlaget for godkjenning. Nå tar jeg juleferie, og så begynner finjusteringsarbeidet. Å lage illustrasjoner til en bok for første gang har vært en langvarig prosess med mange faser. Først måtte jeg finne ut hvordan dyrene skulle se ut og hva slags personlighet de skulle ha. Deretter begynte jeg å jobbe med ulike ansiktsuttrykk og prøvde å finne gode løsninger for hvordan følelser skulle komme til uttrykk gjennom en så enkel strek som mulig. I januar begynte jeg å lage grovskissene til illustrasjonene. Jeg måtte finne ut at hvor mange tegninger jeg skulle ha og hvordan de burde se ut for på best mulig måte illustrere fortellingen. Da alle skissene var godkjente fra forlaget satte jeg i gang med å male. Jeg har gjort det slik at jeg malte fire ulike bakgrunner og scannet dem inn i Photoshop. Det betyr at jeg har malt for hånd figurene og detaljene på alle de tretti sidene, mens de fem bakgrunnene som jeg veksler mellom bare er malt en gang hver, noe som sparer meg for mye arbeid. Konturene rundt figurene har jeg tegnet med tusj. Jeg oppdaget at det fungerte omtrent like godt som å male, og det tar mye mindre tid. Mange av tegningene er enda ikke helt slik jeg gjerne vil ha dem, og på flere er det en del småting som bør fikses i photoshop. Jeg ser derfor for meg at finjusteringsfasen også vil by på en del arbeid før illustrasjonene er godkjente fra alle hold og kan sendes inn til forlaget slik at de kan begynne å jobbe med å plassere inn teksten. Målet er å være helt ferdig med alle tegningene innen påske. Vi satser på at boka kommer ut høsten 2016, så neste år vet jeg hva dere burde kjøpe i julegave til alle barn dere kjenner mellom 3 og 7 år 🙂

My sister is into scrapbooking and card making. She ordered an illustration for her Christmas card from me and wanted a picture with an angel/girl with a candle. I like to keep illustrations for cards as minimalistic as possible and see how simple I can make it and still be able to communicate what I want. Here is the result:

Da jeg først viste barneboka mi til min søster sa hun at joda, i en sang til konfirmanten eller til en annen festlig anledning kan man komme unna med slik rytme, men i en barnebok må standarden være en annen. Der må rytmen være slik at setningene flyter med riktig tonefall helt av seg selv, uavhengig av hvem som leser. Hun hadde helt rett selvfølgelig, og da jeg i går fant fram den originale versjonen av manuset mitt og leste den om igjen ble jeg egentlig ganske flau. Historien er ikke på langt nær så god som den versjonen jeg sitter med i dag, og rytmen er mildt sagt dårlig. Her er et klipp fra originalversjonen og det samme klippet i den utgaven som kommer som bok snart. Takk til min storesøster Eva. Uten henne hadde det nok ikke blitt noen bok!

Gammel versjon:

Men så var det Søyfrid og lille Bæ´s tur
men Søyfrid følte seg aldri særlig lur
Noen av barna sa nemlig alltid «næ!»
«Det lammet der sier jo bå og ikke bæ!»
Søyfrid stakkars ble ordenlig flau
«Min lille Bæ er nok ingen ekte sau
Det finnes ingen sauer som ikke kan si æ
Hvordan skal de da få til å si bæ?»

Blir til:

Men så kommer turen til lille Bæ.
Da utbryter et av av barna «NÆÆÆ!
For et rart dyr!
Der er et lam som sier bo!
Skal ikke lam si bæ mon tro?»
Alle barna snur seg og ser.
Alle de voksne peker og ler.
Et merkelig dyr!
Dyrene snur seg rødmende bort.
De får med ett lyst til å gjemme seg fort.
Ja, nå blir det styr blant ti flaue dyr.

Søyfrid er den som blir aller mest flau.
Er ikke Bæ en skikkelig sau?
Et ordentlig dyr?
Skikkelige sauer kan jo si æ
ellers kan de vel ikke si bæ?
Nei dette blir ille for mitt lille lam.
Alle vil helt sikkert mobbe ham,
en misforstått fyr!
Lille Bæ ser at moren er flau:
«Hun synes nok jeg er en dårlig sau!»
Å du for et styr blant ti triste dyr.

The other day, I had a conversation with a woman I met. I asked her a couple of questions, and she started to tell me her story. She is not originally from Norway, and her Norwegian is not yet flawless. Sometimes it is hard to understand everything she is saying, but my heart had no problems understanding her heart. Stories communicate with more than just words. When someone opens up and tell me their story, I see them. The words, however imperfect they may be, are connected to feelings, and I find time and again that when someone is sharing their story, my compassion is awaken, and I have a taste of their feelings. This compassion is what brings us together as humans. No other tool can help us more in integration, communication and cultural cooperation. When I understand you, I cease to be afraid of you. I start to love you, care for you and treat you as my friend. People who feel loved and befriended are much less likely to be violent and hateful. So in this time of fear for terrorism, let us be willing to listen to each others stories. It may be one of the best weapons we have.