Month: January 2016

Jeg har en sønn på tre år, og jeg har lagt merke til i det siste hvilken stor rolle fortellinger spiller for hans språkelige, følelsesmessige og sosiale utvikling. Veldig ofte bruker han ord og uttrykk som han har fra bøker, sanger eller barneTV, og det er tydelig at en stor del av referanserammen hans for hvordan man takler situasjoner hentes fra disse fortellingene. Jeg har lest mye for han helt siden før han fyllte året, og jeg merker at fortellinger spiller en større og større rolle for han ettersom han mer og mer identifiserer seg med karakterene han møter i historiene. I det siste har han har hatt skikkelig dilla på Peppa Pig /Peppa Gris (han har sett det både på norsk og engelsk, mest på engelsk), og jeg hører stadig at han tester ut ord og setninger derfra. «It is impossible!» kan han plutselig si eller «I am a clever clogs» (bedreviter/viktigper). Det er morsomt å høre han si slike avanserte ord som han nok ikke helt vet hva betyr enda, men jeg tror også at det er veldig viktig for utvikling av både språk og sosiale ferdigheter å «smake på» og teste ut ord.

Sosial interaksjon blant mennesker er avanserte greier. Det blir veldig tydelig når man følger barn fra de er små til de blir voksne. Det er så mange ting som er greit i en situasjon og helt ugreit i en annen. Følelser skal kunne uttrykkes, men helst ikke styre livene våre, og vi må lære hva vi kan og ikke kan si og gjøre i enhver situasjon. Jeg skal skrive mer om dette siden, men jeg tror i alle fall at fortellinger er et glimrende redskap for å snakke med barn om ulike situasjoner og gi dem språket til å uttrykke følelser og tanker.

When I first started to think about writing a children’s book, I decided quickly that I wanted to write verse. I have always loved rhyme and there aren’t that many Norwegian children’s books telling stories using verse. One of my greatest sources of inspiration in this process was and is Julia Donaldson’s books. Many of them are translated into Norwegian, but seeing that we are speaking both English and Norwegian with our boys at home, I have bought her books in the original language. The rhyming is just incredible. She makes it seem so easy, so natural and uncomplicated. (I realized quickly, however, that even though writing verse is a lot of fun, it is sometimes very difficult to make the sentences flow well and find the right kind of words).

Some rhymes seem so basic, like mouse and house in “The Gruffalo”, and yet as the story unfolds the quality of the verse is just striking. The sentences flow well and the repetitive language works great for kids. At the same time, there is enough variation in the language for grown ups to be both entertained and impressed. Her books are funny and cute and my oldest boy, Joel, has loved them since I read Gruffalo for the first time when he was less that I year old. He has learned a lot of the sentences by heart (The rhyming makes it a lot easier to remember), and I am so excited that we have found good English books for him. Seeing that he speaks Norwegian in nursery now, he has been less willing to speak English at home, but he loves Julia Donaldson’s books so much that he still wants to read those.

If any of you are looking for good children’s books, I will absolutely recommend Julia Donaldson!

Erna Solberg snakket i sin nyttårstale om hverdagsintegrering. Jeg er helt enig med henne i at vi trenger å ta oss av integreringen sammen som et folk og fokusere på hva vi som enkeltmennesker kan gjøre for å hjelpe våre nye landsmenn. Men vi har en utfordring. Jeg kjenner en del innvandrere, og jeg ser at de strever med å være personlige på norsk. De som har vært gjennom norskkurs kan både handle i butikken og skrive en søknad, men hvis vi kommer inn på temaer som betyr noe for dem som verdier, tro eller livshistorie har de store problemer med å uttrykke seg. De av dem som kan engelsk slår over til det når de kommer inn på personlige temaer. De som ikke kan engelsk blir tause og stotrende. De er gode nok i norsk til å kunne komme ut i arbeid, men de har et stort hull i sin norskkunnskap: De kan ikke relasjonell norsk. Det har de nemlig ikke lært. På norskkurs må man lære det viktigste først, men jeg tror vi er for tekniske og kyniske i vår holdning til hvor mye norsk som skal til for å bli integrerte. Så lenge innvandrere klarer det som skal til for å ha penger i banken og mat på bordet er vi fornøyde og sender de ut i samfunnet, men mennesker lever ikke av brød alene. Vi trenger fellesskap og venner, og for å kunne danne vennskap må vi kunne det relasjonelle språket. Vi må kunne fortelle våre historier og dele hjertene med hverandre. Jeg tror det finnes mange ensomme innvandrere i Norge som i utgangspunktet kunne tenke seg å bli kjent med nordmenn, men som har gitt opp fordi de ikke føler seg forstått. Så hva er det som skal til? Regjeringen snakker om å satse på språkopplæringa og de vil at utlendinger skal lære seg norsk, men jeg tror de ville lykkes mye bedre om de var villig til å ta innvandrerne med på noen ekstra runder i mindre grupper der de kunne få øve seg på å dele sine historier og lære det relasjonelle språket. Det vil koste noen ekstra kroner, men jeg tror vi vil få tilbake en slik investering med renter.