Vellykket integrering krever relasjonelt språk.

Erna Solberg snakket i sin nyttårstale om hverdagsintegrering. Jeg er helt enig med henne i at vi trenger å ta oss av integreringen sammen som et folk og fokusere på hva vi som enkeltmennesker kan gjøre for å hjelpe våre nye landsmenn. Men vi har en utfordring. Jeg kjenner en del innvandrere, og jeg ser at de strever med å være personlige på norsk. De som har vært gjennom norskkurs kan både handle i butikken og skrive en søknad, men hvis vi kommer inn på temaer som betyr noe for dem som verdier, tro eller livshistorie har de store problemer med å uttrykke seg. De av dem som kan engelsk slår over til det når de kommer inn på personlige temaer. De som ikke kan engelsk blir tause og stotrende. De er gode nok i norsk til å kunne komme ut i arbeid, men de har et stort hull i sin norskkunnskap: De kan ikke relasjonell norsk. Det har de nemlig ikke lært. På norskkurs må man lære det viktigste først, men jeg tror vi er for tekniske og kyniske i vår holdning til hvor mye norsk som skal til for å bli integrerte. Så lenge innvandrere klarer det som skal til for å ha penger i banken og mat på bordet er vi fornøyde og sender de ut i samfunnet, men mennesker lever ikke av brød alene. Vi trenger fellesskap og venner, og for å kunne danne vennskap må vi kunne det relasjonelle språket. Vi må kunne fortelle våre historier og dele hjertene med hverandre. Jeg tror det finnes mange ensomme innvandrere i Norge som i utgangspunktet kunne tenke seg å bli kjent med nordmenn, men som har gitt opp fordi de ikke føler seg forstått. Så hva er det som skal til? Regjeringen snakker om å satse på språkopplæringa og de vil at utlendinger skal lære seg norsk, men jeg tror de ville lykkes mye bedre om de var villig til å ta innvandrerne med på noen ekstra runder i mindre grupper der de kunne få øve seg på å dele sine historier og lære det relasjonelle språket. Det vil koste noen ekstra kroner, men jeg tror vi vil få tilbake en slik investering med renter.