Historien over alle historier for meg er Guds historie om Jesus og hva han gjorde for oss. Mer enn noen andre historier jeg har hørt, har denne forandret ikke bare min tankegang og mitt syn på verden, men også mitt hjerte, min fortid og min framtid. I denne forestillingen som jeg har lagt ut klipp fra denne gangen ønsker jeg å å ta med folk på en reise gjennom Bibelen. Tekstene er valgt ut for å binde sammen bibelens begynnelse og slutt og gi et overblikk over Guds plan. Jeg har hatt forestillingen for flere skoleklasser. I dag hadde jeg den for fire klasser på Gjennestad Videregående skole der jeg også jobber som engelsklærer.

Forestilling 2 from Anna Kristine Aanderaa Løymen on Vimeo.

Forestilling 1 from Anna Kristine Aanderaa Løymen on Vimeo.

When I decided to make a children’s book I had already been drawing and painting for several years, and I had a very clear picture in my mind of what kind of illustrations I would like to use. Right after I completed high school, I did a Bible- and artschool combined. During this year I started developing a style which I have been working with a lot and which has been popular among people ordering pictures from me. As you can see from the examples I have posted here, I simplify my motif a lot, but not to the point of being completely abstract. The lineart is distinct and often includes swirls and curls. The style also include bright colors. Now the question was how to make it work in a chidrens book. To illustrate emotions is not something I have been working with a lot. Most of my pictures have been too abstract to include facial expressions, or my characters have simply been smiling. The big question for me was how to combine my simplified style with a way of illustrating feelings and situations so that small children would be able to «read» the drawings while they were being told the story with words. Working with this has been challenging and sometimes very frustrating, but also interesting and refreshing, especially those times I felt like I was starting to get the hang of it. Underneath I have posted some examples from my book.

«Kanskje du kan skrive en barnebok?»
Kommentaren kom fra Frank, mannen min, en kveld i juni i 2013 mens vi satt og snakket om litteratur for barn, et lidenskapelig tema for meg, ikke fullt så lidenskapelig for Frank.
«Ja, kanskje det», sa jeg, og med det var hjernen min i gang. Innen kvelden var over hadde jeg laget et utkast til manus om et lam som ikke kunne si æ og dermed ikke greide å si bæ. Fortellingen hadde etter min mening godt innhold, fine rim og god rytme, og og jeg tenkte med meg selv at det å skrive en barnebok var vel ingen kunst. Tegningene var det verre med. Slikt visste jeg av erfaring at ville ta tid, så jeg gjorde ikke noe mer med ideen før utpå høsten hvor jeg uventet fikk litt ekstra tid. I den forbindelse viste jeg også manuset til to av mine søstre og min mor og jeg må innrømme at jeg hadde forventet et samstemt: «Så fin», og var lite forberedt på de ærlige svarene jeg fikk. Heldigvis for meg er min storesøster rivende god på å oppdage rytmefeil. Både søstrene mine og mamma har også erfaring i forhold til historiefortelling og de hadde mange forslag til forbedringer. Jeg var innom flere følelser av det negative slaget, men konkluderte med at de hadde rett og at jeg ikke kunne gi meg i første runde. Dermed satte jeg i gang på nytt, svettet og tenkte og drømte på rim og hadde til slutt skrevet om hele greia. Ny gjennomlesing av min søster og min mor, og en ny runde med feil. Historien gjentok seg noen ganger og jeg må innrømme at et par ganger lurte jeg på om jeg bare burde gi opp, men jeg er, heldigvis i denne sammenhengen, utstyrt med en god porsjon stahet, og den reddet meg. Jeg skulle bare greie det! Mange tårer seinere var fortelingen godkjent fra alle hold og jeg pustet lettet ut.

Etter å gått gjennom kjøttkverna nok en gang, denne gangen i forhold til illustrasjoner (se bildet) hvor min dyktige stedatter fungerte som dommer, var tiden inne for å sende den inn til et forlag. Jeg var ved godt mot. Alle jeg leste historien for likte den godt. Avslaget kom likevel. Først en gang, så en gang til og deretter enda en gang. Da var det slutt på motivasjon og iver for denne gang. Jeg gav midlertidig opp, og la prosjektet på hylla, bokstavelig talt. Høsten 2014, rett før jeg skulle føde min andre sønn, opplevde Frank og jeg at vi lyktes på flere områder som vi ikke hadde lyktes med tidligere og jeg bestemte meg for å prøve å sende inn manuset en gang til. Denne gangen fant jeg et lokalt forlag som mamma hadde anbefalt. Liv forlag. Det gikk ganske lang tid og jeg hadde nesten glemt hele greia da jeg plutselig fikk en mail der det stod at de likte historien min godt og gjerne ville gi den ut. Den høsten ble det skrevet kontrakt, og så var vi i gang. Denne gangen var jeg hakket mer forberedt på mengden arbeid som skal til for å skrive en bok, men forlaget overrasket meg ved å nesten ikke ha noe å utsette på manuskriptet. Frank og jeg var enige om at familien min har mye av æren for dette.

Så hva skal til for å få utgitt en barnebok? Mye arbeid, flinke medhjelpere, villighet til å takle kritikk (det er lov å gråte litt også) og mye pågangsmot.

”Our lives are storied. Where it not for stories, our lives would be unimaginable. Stories make it possible for us to overcome our separateness, to find common ground and common cause” (Michael Jackson: The Politics of Storytelling: Violence, Transgression, and Intersubjectivity, 2002: 245).

Some of my earliest and fondest childhood-memories are of my mum reading stories to me. Sometimes when I came across a book I hadn´t seen since I was a child I get this warm, happy feeling inside from seeing the frontpage or the pictures inside. I belive that being read to has created my enthusiasm for both books and stories in general. My friends claim that I would do anything as long as it would bring about a good story, and to a certain degree they are right. I collect good stories, and I love to share them with others.

Michael Jackson states that stories help us find common ground and cause. They bind us together because they are relational in their nature. What I cherished the most about being read to was not the stories in themselves, but the bond they created between me, my sisters and my mum, which is still there today. We often quote from these books in our family, and the inside jokes and remarks gives us a precious feeling of fellowship.

When I studied social anthropology I started doing research on stories and their impact on our lives. I realized that both imagined and lived stories, are very valuable and powerful. A story can change the world, give light where there is darkness and bring understanding, friendship, love and respect. We need stories to succeed with our relationships, our business and our lives in general.

I believe stories are very important but sadly underrated, that’s why I started this blog. I will write about stories from many different perspectives and hopefully inspire you to tell your stories, pay attention when someone share theirs and understand what stories can do for us as individuals and as a society.