«Kanskje du kan skrive en barnebok?»
Kommentaren kom fra Frank, mannen min, en kveld i juni i 2013 mens vi satt og snakket om litteratur for barn, et lidenskapelig tema for meg, ikke fullt så lidenskapelig for Frank.
«Ja, kanskje det», sa jeg, og med det var hjernen min i gang. Innen kvelden var over hadde jeg laget et utkast til manus om et lam som ikke kunne si æ og dermed ikke greide å si bæ. Fortellingen hadde etter min mening godt innhold, fine rim og god rytme, og og jeg tenkte med meg selv at det å skrive en barnebok var vel ingen kunst. Tegningene var det verre med. Slikt visste jeg av erfaring at ville ta tid, så jeg gjorde ikke noe mer med ideen før utpå høsten hvor jeg uventet fikk litt ekstra tid. I den forbindelse viste jeg også manuset til to av mine søstre og min mor og jeg må innrømme at jeg hadde forventet et samstemt: «Så fin», og var lite forberedt på de ærlige svarene jeg fikk. Heldigvis for meg er min storesøster rivende god på å oppdage rytmefeil. Både søstrene mine og mamma har også erfaring i forhold til historiefortelling og de hadde mange forslag til forbedringer. Jeg var innom flere følelser av det negative slaget, men konkluderte med at de hadde rett og at jeg ikke kunne gi meg i første runde. Dermed satte jeg i gang på nytt, svettet og tenkte og drømte på rim og hadde til slutt skrevet om hele greia. Ny gjennomlesing av min søster og min mor, og en ny runde med feil. Historien gjentok seg noen ganger og jeg må innrømme at et par ganger lurte jeg på om jeg bare burde gi opp, men jeg er, heldigvis i denne sammenhengen, utstyrt med en god porsjon stahet, og den reddet meg. Jeg skulle bare greie det! Mange tårer seinere var fortelingen godkjent fra alle hold og jeg pustet lettet ut.
Etter å gått gjennom kjøttkverna nok en gang, denne gangen i forhold til illustrasjoner (se bildet) hvor min dyktige stedatter fungerte som dommer, var tiden inne for å sende den inn til et forlag. Jeg var ved godt mot. Alle jeg leste historien for likte den godt. Avslaget kom likevel. Først en gang, så en gang til og deretter enda en gang. Da var det slutt på motivasjon og iver for denne gang. Jeg gav midlertidig opp, og la prosjektet på hylla, bokstavelig talt. Høsten 2014, rett før jeg skulle føde min andre sønn, opplevde Frank og jeg at vi lyktes på flere områder som vi ikke hadde lyktes med tidligere og jeg bestemte meg for å prøve å sende inn manuset en gang til. Denne gangen fant jeg et lokalt forlag som mamma hadde anbefalt. Liv forlag. Det gikk ganske lang tid og jeg hadde nesten glemt hele greia da jeg plutselig fikk en mail der det stod at de likte historien min godt og gjerne ville gi den ut. Den høsten ble det skrevet kontrakt, og så var vi i gang. Denne gangen var jeg hakket mer forberedt på mengden arbeid som skal til for å skrive en bok, men forlaget overrasket meg ved å nesten ikke ha noe å utsette på manuskriptet. Frank og jeg var enige om at familien min har mye av æren for dette.
Så hva skal til for å få utgitt en barnebok? Mye arbeid, flinke medhjelpere, villighet til å takle kritikk (det er lov å gråte litt også) og mye pågangsmot.