Da jeg først viste barneboka mi til min søster sa hun at joda, i en sang til konfirmanten eller til en annen festlig anledning kan man komme unna med slik rytme, men i en barnebok må standarden være en annen. Der må rytmen være slik at setningene flyter med riktig tonefall helt av seg selv, uavhengig av hvem som leser. Hun hadde helt rett selvfølgelig, og da jeg i går fant fram den originale versjonen av manuset mitt og leste den om igjen ble jeg egentlig ganske flau. Historien er ikke på langt nær så god som den versjonen jeg sitter med i dag, og rytmen er mildt sagt dårlig. Her er et klipp fra originalversjonen og det samme klippet i den utgaven som kommer som bok snart. Takk til min storesøster Eva. Uten henne hadde det nok ikke blitt noen bok!
Gammel versjon:
Men så var det Søyfrid og lille Bæ´s tur
men Søyfrid følte seg aldri særlig lur
Noen av barna sa nemlig alltid «næ!»
«Det lammet der sier jo bå og ikke bæ!»
Søyfrid stakkars ble ordenlig flau
«Min lille Bæ er nok ingen ekte sau
Det finnes ingen sauer som ikke kan si æ
Hvordan skal de da få til å si bæ?»
Blir til:
Men så kommer turen til lille Bæ.
Da utbryter et av av barna «NÆÆÆ!
For et rart dyr!
Der er et lam som sier bo!
Skal ikke lam si bæ mon tro?»
Alle barna snur seg og ser.
Alle de voksne peker og ler.
Et merkelig dyr!
Dyrene snur seg rødmende bort.
De får med ett lyst til å gjemme seg fort.
Ja, nå blir det styr blant ti flaue dyr.
Søyfrid er den som blir aller mest flau.
Er ikke Bæ en skikkelig sau?
Et ordentlig dyr?
Skikkelige sauer kan jo si æ
ellers kan de vel ikke si bæ?
Nei dette blir ille for mitt lille lam.
Alle vil helt sikkert mobbe ham,
en misforstått fyr!
Lille Bæ ser at moren er flau:
«Hun synes nok jeg er en dårlig sau!»
Å du for et styr blant ti triste dyr.